Tunge ben

Jeg hadde så mange planer i kveld: I kveld skulle jeg vaske kjøkkengulvet, rydde inn klær som fortsatt ligger i "flytte-kaos", sette ting litt ordentlig i stua og gjøre klart til å få inn noen planter. Men i kveld hadde kroppen min andre planer - en viss MS sattte en stopper for hele greia.
Litt irritert sitter jeg på sofaen, har vært sliten en stund, men nå er kroppen doven. Selv er jeg full av energi og lyst til å ta i et tak.
Da flyr tankene lett. Det å leve med MS er for meg ikke noe stort problem. Jeg har hatt sykdommen hele livet - i større eller mindre grad. Men fordelen for meg er at jeg har sluppet sjokket det må være å plutselig bli syk, og jeg vil sannsynlig vis aldri bli alvorlig syk av dette.
Jeg har vært veldig dårlig, men det er en annen historie - for lang til at jeg vil skrive den her. I hvert fall nå.

Hvordan er det å være kristen og kronisk syk? Igjen kan jeg bare svare for meg selv. Men håper selvsagt at svaret gjelder mange andre også. For jeg har vært sint, bitter. Men med det kommer jeg ingen vei. Jeg har prød å slanke bort kroppen min for å føle meg mer vellykket. For når man har en kronisk sykdom som til tider setter en helt eller delvis "ut av drift", kan man til tider føle seg mislykket.
Da er det så godt å vite at selv om jeg ikke har alle svarene, så vet jeg at Gud elsker meg. Om jeg har satt spørsmålstegn ved dette? Å ja, det har jeg. Men jeg tror ikke Gud noen gang har ønsket at vi skulle være nødt til å "drasse på kroppen vår" eller leve med smerter eller tunge ben eller hva annet det skulle være.
Jeg tror at Gud vil at vi skal vite at han elsker oss. Uansett hvordan vi er eller har det.

Det er så godt å vite når planene ikke ble som jeg ville. Når jeg sitter og ikke får gjort det jeg ønsker og ting går litt tregt.

Vi er skapt til å være velkommen!

Å underholde stillevogna

"Du underholder hele stillevogna! Bare så du er klar over det!" Kjente at jeg ble litt irritert. Og selvfølgelig flau. Har nok en uvane med å snakke for høyt i mobilen innimellom. Altså; jeg sto selvfølgelig utenfor skyvedøra, men stemmen var nok litt høy, og det viste seg at døra ikke var helt tett. Noe som jeg ikke hadde sett i det jeg gikk ut. Jeg skjønner godt at folk som er klar for hvile og ro etter en slitsom arbeidsdag kan bli gretten på en fremmed fyr som står der og babler om greier som ikke angår dem. Alikevel tenker jeg at reaksjonen jeg fikk er litt typisk norsk. I stedet for å snakke direkte med hverandre holder vi misnøyen for oss selv, og hvis vi reagerer så gjør vi det når vi er så irritert at det veldig lett blir surt. I min lille episode kunne det ha vært løst ved at noen tidlig hadde fortalt meg at jeg forstyrret og om jeg kanskje kunne flytte meg litt lenger unna. Kanskje en bedre løsning? Og jeg lover; neste gang jeg skal underholde så skal stillevogna slippe å være publikum...:-)

Welcome to this flight to Riga.....Rygge?

Noen som kanskje kjenner denne igjen? Hørte nylig om en som ble oppriktig stressa, fordi hun trodde hun plutselig var på vei til Latvias hovedstad, i stedet for lille (ikke ment for å se ned på) Rygge. Den oppmerksomme leser har nå skjønt at det er engelskspråket som fører til misforståelsen. I livet i det hele tatt kan det være nyttig å vite hvor man er på vei. Ikke at man må ha tiden fram tid graven spikra og planlagt, men ha en tanke på hvilken retning man går. Dette med en vei er jo ofte brukt som en metafor for livsløpet vårt. I Bibelen beskriver Jesus seg selv som Veien, altså; selve Veien. Jeg har fått erfare selv hvor trygt det er å følge denne veien.Det betyr ikke at jeg unngår alle grøfter, eller aldri snubler og faller i livet. Derimot vet jeg hvilken vei jeg følger og det gir meg retning, mål og mening. Det gjør vanvittig godt, enten du er i Riga, Rygge eller i verden ellers.

Blogg-mum

Det er en stund sida jeg blogget nå, da het bloggen "Vimsebimsbloggen". Men nå er min kjære Bjørnar med, og jeg synes dette blir spennende!
For min del kommer jeg nok til å skrive mest om det å være mamma, men også litt om "vær og vind".

Nå sitter jeg og ser ut av kjøkkenvinduet. Høsten har så vidt meldt sin anmarsj, men jeg tviholder på sommeren. Det er fortsatt friske, deilige bringebær i butikken - det må da være et tegn på at sommeren fortsatt er her! Og den lille blomsten å verandaen står fortsatt i full blomst. Joda, det er fortsatt sommer, himmelen er bare litt grå.
Så tenker jeg på at vi nordmenn er ekstremt opptatt av vær. Litt komisk at en av de førtse kommentarene når vi treffer kjente er:
"Hei, hvordan går det?"
"Joda, går bra. Litt regn i lufta, men. Hvordan har du det?"
"Joda, her er det bra, vettu. Høsten nærmer seg og det er litt kaldere i været, men..."
Stillhet
"Hadde vært deilig med en tur til syden, vel?"
"Jo, hadde vært bra det, med litt sol og varmt vann! Ikke det at badevannet var å ille her i sommer heller, men jeg bader ikke noe særlig her hjemme. Bare 20 grader..."
"Enig. Da er det bedre å bade i syden. Tenk, er er det hele 20 grader i vannet, der!"

Van(n)vittig stor forskjell. Men jeg legger ikke skjul på at jeg er litt misunnelig på de som tar seg en sydentur. Uansett, jeg trives godt der jeg er. Lille Andreas på snart 2 år tusler rundt og har stadig nye prosjekter: En dør som skal åpnes og lukkes, og en lysbryter som skal trykkes på et x antall ganger. Må være deilig å være en sånn liten krabat og bare leve i nuet.

Kanskje vi voksne også skulle leve litt mer i nuet? Se på det fine "gråfargespillet" og spillet av lys i skyene som seiler over himmelen. Nyte alle de nye fargene som naturen snart har å by på (og selvsagt se fram til neste sommer). Og kose oss med en kurv deilige bringebær fra butikken!

En urettferdig verden

Sitter i godstolen og koser oss med kaffekoppen og noe søtt og godt til. På skjermen ser vi avmagrede små barn i Mogadishu. Kjenner på dårlig samvittighet over vår overflod, men samtidig takknemlighet over at vi får ha det så godt. Tanken på at Andreas skulle lide på samme måte som barna der nede er helt utenkelig. Vanskelig å leve seg inn i. Kan bare forstå at det selvfølgelig ville være forferdelig å oppleve. Oss norske foreldre blir jo engstelig bare vår lille pode begynner å gå én måned senere enn normalen. Det er jo forståelig. Vi er jo oss selv og vår egen virkelighet nærmest. Jeg håper bare at vi ikke mister evnen til å se at vi er ekstremt beskyttet fra så mye smerte og lidelse. Og at vi ikke bare ser det, men også at vi evner å se at det er vårt ansvar å gjøre det vi kan for å hjelpe, for eksempel Mogadishus barn. Er lett å snakke, eller skrive. Får vel gjøre noe og.......

Nå er Andreas 3 uker, og vi synes han er blitt veldig stor ;o) Han har nesten vokst seg ut av str 50. Det sier nesten mer om hvor liten han var da han ble født... Men uansett, vi synes vi har verdens vakreste lille prins!

Velkommen, Andreas <3

På søndagsgudstjenesten den 1.11.2009 kjente jeg økende rier og skjønte at noe var på gang. Det var ikke lett for hverken Bjørnar eller meg å "late som ingenting", så etter to forsnakkelser visste hele menigheta hva som var på gang. Men da jeg satte meg i kafeen etter gudstjenesten, var det som om riene begynte å dabbe av litt. Derimot sa ei venninne av meg at "i morra ligger du og føder", og jeg tenkte at det kunne være noe i det ;o)

Kl 21.40 samme kveld gikk vannet, og vi dro avsted til sykehuset. En time seinere var fødselen igang på B7 i Fredrikstad. Å, jeg kan ikke få takket jordmødrene og barnepleierne der nok, de var så utrolig flinke! Bjørnar lot seg veilede og var en helt fantastisk støtte for meg. Selv lå jeg på knærne over en saccosekk og skrek for full hals (det hadde jeg også bestemt meg for på forhånd). Nå skjønte jeg uttrykket "lystgass er min beste venn"! Jeg hadde lest at man skulle hengi seg til riene og la kroppen styre, og da jeg gjorde det, følte jeg at det gikk endel lettere. Men joda, det var hardt, og jeg var temmelig sliten tilsist.

Etter 9 timer, kl 09.40 den 02.11.2009, var Andreas ute. Jeg gråt av glede over å få gutten min opp på magen! Jeg vil si at det å føde er det mest fascinerende jeg noengang har opplevd. Hvordan Gud har skapt alt sammen - det er et mirakel!