tirsdag 20. desember 2011

Julestri?


Nå sitter jeg i sofaen min, i en passe rotete stue som burde vært støvsugd og vasket. Det dufter nybakte kokosmakroner, og jeg tenker på julegava jeg ikke fikk kjøpt istad. Lille Andreas ligger i senga si og tar en formiddagslur, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke gjør det samme. Jeg har ikke tid, det er jo så mye som skal gjøres istand.
Den 20.desember. 4 dager igjen, og jeg kjenner en gryende panikk som jeg prøver å svelge ned med litt vann. Skriver.
Da jeg gikk på barneskolen, lærte klassen en sang om julestria - første verset klinger i hodet mitt:

Nå har vi no´ de voksne kaller julestri´
da skal jeg si
de henger i
Men alle barn i verden synes slik som vi
at julestria er en deilig ti´

For dette har vi venta på så lenge
ja så lenge
å så lenge
Ja dette har vi venta på så lenge
Og en to tre så er det jul!

(Mel: "På låven sitter nissen")

Joda, det er mye deilig med denne tida. Men jeg lurer på hvor fokuset ble av? På TV ser jeg Expert sin reklame om en som kjøpte den ene dyre gaven etter den andre (og kaller det billig) fordi vedkommende er så glad i søster, bror og kamerat. I virkeligheten har jeg hørt om folk som tar opp lån for å kjøpe julegaver... Har vi glemt hva jula handler om? Er det alltid pengene som viser hvor glade vi er i de vi har rundt oss?
Jeg vet ikke... Hva med noe vi har laget? Hva med en klem og noen varmende ord i vinterkulda? En hilsen til en som ikke får så mange hilsener? Hva med den største julegaven vi har fått:

At Gud kom til oss, ble som oss,  for at vi skulle komme til ham og være hos ham og sammen med ham! Et kyss fra himmelen, det er julegave, det!



fredag 18. november 2011

En 2-åring i huset

Vel, da var november snart over, og jeg har skullet skrive på bloggen ganske lenge nå. Men utrolig nok, så har tida forsvunnet fra meg. Igjen. Jeg hørte om en klok kineser som hadde sagt: "Tida går ikke, den kommer". Vel, hos meg kommer den stadig og veldig fort - så fort at jeg noen ganger synes jeg går glipp av den.

Men det var ikke det jeg skulle skrive om. For i november, for to år siden, kom et lite mirakel: Andreas. Jeg har tenkt så mye og sett så mye på bilder. Sett filmklipp fra han var helt liten. Utrolig hvor fort det går - eller kommer - eller hvordan det nå var.

Og plutselig så var lille Andreas to - 2 - år. Hva han vet om det å ha bursdag er vel fint lite. Men gjett om det var en fornøyd unge jeg leverte i barnehagen!
I den ytterste gangen til avdelinga hans, henger det en plakat der de henger opp et bilde av dagens bursdagsbarn. Og Andreas smilte fra øre til øre da han så at det faktisk var han det var bilde av! Andreas var dagens konge og fikk sitte i kongestolen!

Vel hjemme vanket bursdagsgaver. Vi voksne var jo så spente på hva han skulle få, og vi takket, bukket, nikket og neiet for hver gave. Selv hadde jeg det litt moro med å prøve å tolke Andreas sitt blikk: "Ok, kjempehyggelig med masse mennesker som jeg er glad i. Men hva skal jeg med denne papirsaken som blir satt foran meg? Hmmm...rødt bånd, det var jo fint!"
Så ser gutten på meg som om han sier: "Fiks det, du mamma". Og jeg pakket opp gaven, som gjerne var en fin leke - godt beskyttet i papp. Igjen kunne jeg lese 2-åringens blikk: "Joda, fin leke. Skulle gjerne ha prøvd den, men den sitter jo fast inne i all pappen! Jaja, jeg har mange andre fine leker, og nå går jeg og leker med dem." Og det gjorde han. Nå skal det jo sies at han leker masse med alle lekene som er vel pakket ut av pappen. Men det var morsomt å tenke seg.

Så vanket det pølser eller hamburgere, og deretter kake. Jeg som mamma hadde fått høre av andre erfarne mødre at barnebursdag var noe av det mest slitsomme man kunne oppleve. Hele 3 timer? Er du gal? Men de timene ble raskt til 4. Tida kom? Eller gikk? Alt ettersom. Uansett så gikk det fort. Eller kom fort...
Og det ga mersmak for liten og stor.

Nå har vi en liten kar i huset som synes han er ganske stor. Tror jeg. Egentlig tror jeg ikke han aner hva det er å være to år. Tenk om den holdninga til alder kunne fortsette? "Å, er du 33 år, jeg trodde du var..." Tja... er ikke 33 år en fin alder? Om noen måneder er jeg 34... om noen år er jeg 40. Og jeg gleder meg.
Jeg har tenkt mye på hva 2-åringen min kommer til å like når han blir skolegutt. For den tida går - nei den kommer fort. Så det jeg har landet på er at jeg nå bare skal nyte det å ha en 2-åring i huset, og kose meg med alt som skjer.

Kanskje vi bare skal la tida få komme og gå som den vil, og heller leve litt mer i det berømte "nuet"?

torsdag 20. oktober 2011

Going nuts

Det var nok en kjølig morgen, men jeg merket det ikke helt, for jeg var så stressa da jeg gikk av toget på Oslo S. Om en time skulle jeg være på Ullevål sykehus, og jeg visste ikke engang om jeg skulle ta buss, trikk eller T-bane, når den gikk, og hvor den gikk fra.  Etter noe om og men, møtte jeg en hyggelig voksen mann som fortalte meg at jeg skulle dra med buss 37, han skulle samme sted.
Noen holdeplasser senere geleidet geleiet den hyggelige mannen meg på riktig holdeplass og spurte om jeg hadde vært her før. "Joda, i april 1978. Men det jusker jeg ikke så mye av," svarte jeg. Mannen smilte og fortalte meg at han nettopp hadde vært hjemme i landet han kom fra og besøkt familien sin. Så grov han dypt ned i en pose han bar på og spurte: "Vil du ha valnøtter? Jeg plukket dem da jeg var på besøk hjemme." Om jeg ikke var nervøs nok til legetimen, ble jeg i hvert fall noe skeptisk og nervøs nå. "Eeeeh, ellers takk, men jeg tror jeg bør møte fastende," prøvde jeg. Men han tok ikke et nei for et nei, og puttet en neve med valnøtter i kåpelomma mi, og enda en neve med valnøtter i den andre kåpelomma.

Jeg takket høflig og tenkte at jeg måtte kvitte meg med de nøttene snarest - var de importert lovlig? Da vi gikk skulle gå til hver vår avdeling, takket jeg for hjelpa, og den norske skepsisen tok overhånd. Jeg gikk med begge lommene stappfulle av hvalnøtter! Ingen søppelbøtte, og jeg ville ikke at den hyggelige mannen skulle se at jeg kastet nøttene. Så jeg puttet dem oppi veska mi og hastet avgårde i håp om at ingen skulle merke noe. "Rasle rasle rasle rasle rasle". Noen snudde seg, og jeg kikket ned. Jeg kunne da ikke åpne veska og kaste en haug med hvalnøtter mens folk så på! Vel, der det var søppelbøtte, var det folk, og der det ikke var folk, var det heller ingen søppelbøtte...

Vel inne på poliklinikken, prøvde jeg å gå så stille som mulig, fram til jeg krasjet i skranken. "RASLE!" Dama bak skranken så litt rart på meg, og jeg prøvde å avlede ved å nevne navnet mitt. Her kunne jeg ikke kvitte meg med nøttene. "Kan jeg se frikortet ditt?" spurte dama bak skranken. Med verdns minste åpning i veska rotet jeg etter lommeboka mi i blant en haug med valnøtter. "Rasle rasle rasle" Ikke noe rart her, nei...

Jeg formelig listet meg inn på venterommet, fornøyd med at jeg hadde kommet meg hit så og si lydløst. I lettelsen satte jeg meg brått ned med et "RASLE" fra veska, og prøvde å unngå folks blikk fram til jeg endelig skulle inn til legen. "Rasle rasle rasle"...vi rasler oss så stilt på tå...
Vel inne hos legen la jeg veska mi fra meg på gulvet som om den inneholdt noe som kunne gå istykker ved den minste berøring. Og da konsultasjonen var ferdig, husket jeg å reise meg så forsiktig jeg bare kunne med veska mi. I all lettelse ville jeg bare fort ut, og gikk hastig mot døra: "RASLE RASLE RASLE RASLE!" Hvordan skulle jeg bli kvitt alle disse dumme nøttene?

Toget hjemover var fullt. Veldig fullt. Faktisk så fullt at ingen la merke til min noe bråkete veske, og jeg glemte at den var full av valnøtter da jeg skulle ha meg en halspastill. Vel, jeg ble i hvert fall kvitt noen nøtter som trillet ned mot døra i påvente av å få slippe ut på neste stasjon. Fyren ved siden av meg i trappa (det var ikke plass i kuppeene) forsvant merkelig fort. Farlige, sånne hvalnøtter! Men jeg fikk faktisk trappa for meg selv.
Hva var så farlig med en haug hvalnøtter? Hadde jeg sett for mye på "Grensevakten"?


Vel hjemme ble valnøttene fotografert - men ikke spist. Vi fikk en god latter! Er jeg kanskje for skeptisk? Uansett - en noe sprø opplevelse som jeg sent vil glemme. Og en artig gave fra en hyggelig, hjelpsom mann som har flyttet til "skeptikernes land".

søndag 2. oktober 2011

En helg som kan anbefales

"Ekteskapskurs? Nå? Stakkars, sliter dere? Det var jo leit å høre..." Triste, bekymrede øyne og en medlidende tone fra vedkommende da jeg fortalte at Bjørnar og jeg skulle på PREP-kurs, et kurs i bl.a kommunikasjon i regi av ledere autorisert fra Modum Bad.

Sliter, nei. Vi har det flott sammen, vi. Vi bare unner oss et PREP-kurs. Selvsagt hadde det vært greit om vi slet også, men dette er noe som anbefales for alle - helst før evt problemer skulle komme. Kjærester, forlovede, nygifte og "gammelgifte".

For min del skal jeg innrømme at jeg fikk kurset anbefalt da jeg fortalte noen at jeg iblant følte at Bjørnar og jeg snakket hvert vårt språk: "Han snakker gresk og jeg snakker russisk, og begge er like irritert fordi den andre ikke forstår," sa jeg litt småfortvila. Jeg må understreke at dette ikke er noe som har preget vårt forhold, men det er noe som jeg tror kan forekomme i alle parforhold. For vi er forskjellige personer, med forskjellige meninger, forskjellige måter å uttrykke seg på - som skal leve livet sammen. Og det trener ikke være noe problem, snarere tvert imot! Tenk så spennende (ja, noen ganger utfordrende) å kunne finne veien sammen, å kunne la seg forme - og å utforske livet sammen!


Men når den ene snakker "russisk" og den andre "gresk",  er det greit å lære å kjenne hverandres språk, og ikke minst å finne det spennende ved hverandres språk. Om jeg skulle bruke det bildet. For det er sikkert mange bilder og metaforer jeg kunne bruke.

På PREP-kurset i helga kom et eldre par og underviste oss. Vel, det var ikke bare undervisning, men vi fikk også litt trening i samtaleteknikk. Utfordrende, men jeg digger det! For å si det på "mitt" språk. "Eldre par? Men dere er jo unge?" Joda, det er derfor det er så fint med et eldre par, som i tillegg til fagkunnskap kan dele levd liv! Og de var så ungdommelige og ingenting var tabu å snakke om. I tillegg så de den enkelte, de så parene, og de så gruppa. Alle var like viktige.

I undervisninga var det rom for både humor og alvor, og det meste var basert på kommunikasjon - naturlig nok. Så var det "kommunikasjonstrening" der vi fikk snakke sammen om...ulike temaer som kan være greit å snakke sammen om.

Jeg vil anbefale et sånt kurs for alle - både kjærester (det bør man jo være hele livet), forlovede, nygifte og "gammelgifte".

http://www.modum-bad.no/hva_er_et_prep_kommunikasjonskurs_

torsdag 15. september 2011

Tunge ben

Jeg hadde så mange planer i kveld: I kveld skulle jeg vaske kjøkkengulvet, rydde inn klær som fortsatt ligger i "flytte-kaos", sette ting litt ordentlig i stua og gjøre klart til å få inn noen planter. Men i kveld hadde kroppen min andre planer - en viss MS sattte en stopper for hele greia.
Litt irritert sitter jeg på sofaen, har vært sliten en stund, men nå er kroppen doven. Selv er jeg full av energi og lyst til å ta i et tak.
Da flyr tankene lett. Det å leve med MS er for meg ikke noe stort problem. Jeg har hatt sykdommen hele livet - i større eller mindre grad. Men fordelen for meg er at jeg har sluppet sjokket det må være å plutselig bli syk, og jeg vil sannsynlig vis aldri bli alvorlig syk av dette.
Jeg har vært veldig dårlig, men det er en annen historie - for lang til at jeg vil skrive den her. I hvert fall nå.

Hvordan er det å være kristen og kronisk syk? Igjen kan jeg bare svare for meg selv. Men håper selvsagt at svaret gjelder mange andre også. For jeg har vært sint, bitter. Men med det kommer jeg ingen vei. Jeg har prød å slanke bort kroppen min for å føle meg mer vellykket. For når man har en kronisk sykdom som til tider setter en helt eller delvis "ut av drift", kan man til tider føle seg mislykket.
Da er det så godt å vite at selv om jeg ikke har alle svarene, så vet jeg at Gud elsker meg. Om jeg har satt spørsmålstegn ved dette? Å ja, det har jeg. Men jeg tror ikke Gud noen gang har ønsket at vi skulle være nødt til å "drasse på kroppen vår" eller leve med smerter eller tunge ben eller hva annet det skulle være.
Jeg tror at Gud vil at vi skal vite at han elsker oss. Uansett hvordan vi er eller har det.

Det er så godt å vite når planene ikke ble som jeg ville. Når jeg sitter og ikke får gjort det jeg ønsker og ting går litt tregt.

Vi er skapt til å være velkommen!

onsdag 7. september 2011

Å underholde stillevogna

"Du underholder hele stillevogna! Bare så du er klar over det!" Kjente at jeg ble litt irritert. Og selvfølgelig flau. Har nok en uvane med å snakke for høyt i mobilen innimellom. Altså; jeg sto selvfølgelig utenfor skyvedøra, men stemmen var nok litt høy, og det viste seg at døra ikke var helt tett. Noe som jeg ikke hadde sett i det jeg gikk ut. Jeg skjønner godt at folk som er klar for hvile og ro etter en slitsom arbeidsdag kan bli gretten på en fremmed fyr som står der og babler om greier som ikke angår dem. Alikevel tenker jeg at reaksjonen jeg fikk er litt typisk norsk. I stedet for å snakke direkte med hverandre holder vi misnøyen for oss selv, og hvis vi reagerer så gjør vi det når vi er så irritert at det veldig lett blir surt. I min lille episode kunne det ha vært løst ved at noen tidlig hadde fortalt meg at jeg forstyrret og om jeg kanskje kunne flytte meg litt lenger unna. Kanskje en bedre løsning? Og jeg lover; neste gang jeg skal underholde så skal stillevogna slippe å være publikum...:-)

fredag 26. august 2011

Welcome to this flight to Riga.....Rygge?

Noen som kanskje kjenner denne igjen? Hørte nylig om en som ble oppriktig stressa, fordi hun trodde hun plutselig var på vei til Latvias hovedstad, i stedet for lille (ikke ment for å se ned på) Rygge. Den oppmerksomme leser har nå skjønt at det er engelskspråket som fører til misforståelsen. I livet i det hele tatt kan det være nyttig å vite hvor man er på vei. Ikke at man må ha tiden fram tid graven spikra og planlagt, men ha en tanke på hvilken retning man går. Dette med en vei er jo ofte brukt som en metafor for livsløpet vårt. I Bibelen beskriver Jesus seg selv som Veien, altså; selve Veien. Jeg har fått erfare selv hvor trygt det er å følge denne veien.Det betyr ikke at jeg unngår alle grøfter, eller aldri snubler og faller i livet. Derimot vet jeg hvilken vei jeg følger og det gir meg retning, mål og mening. Det gjør vanvittig godt, enten du er i Riga, Rygge eller i verden ellers.

onsdag 24. august 2011

Blogg-mum

Det er en stund sida jeg blogget nå, da het bloggen "Vimsebimsbloggen". Men nå er min kjære Bjørnar med, og jeg synes dette blir spennende!
For min del kommer jeg nok til å skrive mest om det å være mamma, men også litt om "vær og vind".

Nå sitter jeg og ser ut av kjøkkenvinduet. Høsten har så vidt meldt sin anmarsj, men jeg tviholder på sommeren. Det er fortsatt friske, deilige bringebær i butikken - det må da være et tegn på at sommeren fortsatt er her! Og den lille blomsten å verandaen står fortsatt i full blomst. Joda, det er fortsatt sommer, himmelen er bare litt grå.
Så tenker jeg på at vi nordmenn er ekstremt opptatt av vær. Litt komisk at en av de førtse kommentarene når vi treffer kjente er:
"Hei, hvordan går det?"
"Joda, går bra. Litt regn i lufta, men. Hvordan har du det?"
"Joda, her er det bra, vettu. Høsten nærmer seg og det er litt kaldere i været, men..."
Stillhet
"Hadde vært deilig med en tur til syden, vel?"
"Jo, hadde vært bra det, med litt sol og varmt vann! Ikke det at badevannet var å ille her i sommer heller, men jeg bader ikke noe særlig her hjemme. Bare 20 grader..."
"Enig. Da er det bedre å bade i syden. Tenk, er er det hele 20 grader i vannet, der!"

Van(n)vittig stor forskjell. Men jeg legger ikke skjul på at jeg er litt misunnelig på de som tar seg en sydentur. Uansett, jeg trives godt der jeg er. Lille Andreas på snart 2 år tusler rundt og har stadig nye prosjekter: En dør som skal åpnes og lukkes, og en lysbryter som skal trykkes på et x antall ganger. Må være deilig å være en sånn liten krabat og bare leve i nuet.

Kanskje vi voksne også skulle leve litt mer i nuet? Se på det fine "gråfargespillet" og spillet av lys i skyene som seiler over himmelen. Nyte alle de nye fargene som naturen snart har å by på (og selvsagt se fram til neste sommer). Og kose oss med en kurv deilige bringebær fra butikken!

fredag 19. august 2011

En urettferdig verden

Sitter i godstolen og koser oss med kaffekoppen og noe søtt og godt til. På skjermen ser vi avmagrede små barn i Mogadishu. Kjenner på dårlig samvittighet over vår overflod, men samtidig takknemlighet over at vi får ha det så godt. Tanken på at Andreas skulle lide på samme måte som barna der nede er helt utenkelig. Vanskelig å leve seg inn i. Kan bare forstå at det selvfølgelig ville være forferdelig å oppleve. Oss norske foreldre blir jo engstelig bare vår lille pode begynner å gå én måned senere enn normalen. Det er jo forståelig. Vi er jo oss selv og vår egen virkelighet nærmest. Jeg håper bare at vi ikke mister evnen til å se at vi er ekstremt beskyttet fra så mye smerte og lidelse. Og at vi ikke bare ser det, men også at vi evner å se at det er vårt ansvar å gjøre det vi kan for å hjelpe, for eksempel Mogadishus barn. Er lett å snakke, eller skrive. Får vel gjøre noe og.......