En urettferdig verden

Sitter i godstolen og koser oss med kaffekoppen og noe søtt og godt til. På skjermen ser vi avmagrede små barn i Mogadishu. Kjenner på dårlig samvittighet over vår overflod, men samtidig takknemlighet over at vi får ha det så godt. Tanken på at Andreas skulle lide på samme måte som barna der nede er helt utenkelig. Vanskelig å leve seg inn i. Kan bare forstå at det selvfølgelig ville være forferdelig å oppleve. Oss norske foreldre blir jo engstelig bare vår lille pode begynner å gå én måned senere enn normalen. Det er jo forståelig. Vi er jo oss selv og vår egen virkelighet nærmest. Jeg håper bare at vi ikke mister evnen til å se at vi er ekstremt beskyttet fra så mye smerte og lidelse. Og at vi ikke bare ser det, men også at vi evner å se at det er vårt ansvar å gjøre det vi kan for å hjelpe, for eksempel Mogadishus barn. Er lett å snakke, eller skrive. Får vel gjøre noe og.......