Tanker på en vinterdag

Ute er det snø, et tre beveger seg i forsiktig vind. Jeg sitter i sofaen og tenker. Hvor åpen skal jeg være når jeg "tenker høyt i en blogg"? Vet ikke. Men nå skriver jeg, og tenker.

Andreas ligger på rommet sitt og sover etter en liten aketur ute i snøen. I hodet mitt klinger den deilige latteren når det går fort nedover bakken og han synes det kiler i magen. Jeg er så takknemlig for at jeg har fått lille Andreas. 
Når jeg kanskje er trøtt om morgenen, blir jeg som oftest møtt av et smil og "heeeeeiiii!", og små armer som strekker seg mot meg. Eller når han så gjerne vil le og klarer å få fram latter hos seg selv og alle oss rundt ham.

Og fortsatt sitter jeg og lurer på hvilken vei jeg skal gå. I blant vet jeg ikke helt hva jeg vil, men nå vet jeg det. Jeg vet hva jeg vil og hvor jeg vil, men ikke hvordan jeg skal komme meg dit.

Plutselig står jeg midt i en skog av søke jobb, søke riktig jobb, mer tid med Andreas, bør ha en videreutdanning, ønsker oss småsøsken til Andreas men vet at et nytt prøverørsprosjekt kan være både risikofylt og usikkert. 


Tror nok at jeg, uansett hva jeg og hvor mye jeg tenker, vil komme til den konklusjonen at det viktigste jeg kan og vil tilbringe dagene mine med er å være sammen med lille Andreas. Noen ganger vil jeg alt og ingenting, og noen ganger har jeg lyst til å gi opp, og etterlyser kanskje et skilt eller noe som kan fortelle meg hva jeg skal gjøre og hvor jeg skal gå, hvordan og når.

Da Bjørnar og jeg gikk den turen på Sjusjøen, virket det som en evighet til vi fant Sjusjøen Sentrum. Men det var ikke langt unna, og etterhvert fant vi en sti. Og med lille Andreas som satt i bæremeisen og ønsket at vi skulle synge "bæ bæ lille lam" en halvtime i oppoverbakke, kunne vi selvsagt etterhvert bruke barneskoleklisjeen "og alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur"! Jeg sammenligner valg og hverdag med dette. Litt tungt der og da, men det er da mye moro og spennende også!

Men nå vil jeg gjøre som denne isbjørnen: Ta en pust i bakken og være glad og takknemlig og kose meg med lille Andreas. Vet noen beslutninger må tas veldig snart. Men idag kan jeg ikke gjøre noe. Så da leker jeg med lille Andreas og nyter latteren hans, og de nye ordene som kommer dag for dag.

Nyttårstanker

Så var det allerede den 2.dagen i 2012. Jeg sitter og tenker tilbake på 2011 - eller var det framover på 2012? Tja... begge deler, kanskje?

Når jeg tenker tilbake, så synes jeg at 2011 var et år fylt av ytterpunkter. Masse gleder over at det skjedde så mye spennende i menigheta. Det er så moro å se hvordan det yret av liv, og det gjør det fortsatt. Sommeren var - tja, norsk (?) - med endel regn som vi helst glemmer. Og masse soldager som vi husker godt. Men så skjedde også det utenkelige, at Norge, og altfor manges hverdag, ble snudd på hode. Og den tryggheten som vi er så vant med her ble plutselig rokket ved. Men det som også skjedde var at samholdet og kjærligheten til hverandre ble enda sterkere. Det var som om menneskers øyne ble enda mer åpnet for andre enn oss selv, og det var plutselig ikke så mye snakk om at "du er sånn og jeg er sånn", eller "du er derfra og jeg er herfra".

Nå sitter jeg trygt i sofakroken og kjenner at jeg er sliten etter jula. Jeg prøver å gjøre et regnskap over året som gikk, men jeg er visst ikke særlig god til å regne. Resultatet blir at jeg ser fram til alt det spennende som jeg skal prøve å gjøre så mye bedre i 2012.
Jeg synes nok vi mennesker er litt merkelige: vi synes det er så deilig med ferie, men når hverdagen skal igang igjen, synes vi det er deilig at jula er over. Jeg er i hvert fall av den typen. Kanskje det har noe med å glede seg til det som kommer?

Jeg gleder meg til året som kommer. Hva vil året bringe? Hvem kommer jeg til å møte? Jeg kjenner at jeg vil gå inn i dette året med blikket løftet!
På nyttårsaften lurte vi litt på hvilken låt som skulle bli nyttårslåta, og ei på nyttårsfesten foreslo "To God be the glory". Jo, dette året vil jeg virkelig at skal være et år der jeg kan gå med blikket løftet, for jeg tror at hver dag, og hvert år, er en gave fra Gud. Og som med de aller fleste andre gaver, velger vi selv hva vi vil gjøre med den.