En urettferdig verden

Sitter i godstolen og koser oss med kaffekoppen og noe søtt og godt til. På skjermen ser vi avmagrede små barn i Mogadishu. Kjenner på dårlig samvittighet over vår overflod, men samtidig takknemlighet over at vi får ha det så godt. Tanken på at Andreas skulle lide på samme måte som barna der nede er helt utenkelig. Vanskelig å leve seg inn i. Kan bare forstå at det selvfølgelig ville være forferdelig å oppleve. Oss norske foreldre blir jo engstelig bare vår lille pode begynner å gå én måned senere enn normalen. Det er jo forståelig. Vi er jo oss selv og vår egen virkelighet nærmest. Jeg håper bare at vi ikke mister evnen til å se at vi er ekstremt beskyttet fra så mye smerte og lidelse. Og at vi ikke bare ser det, men også at vi evner å se at det er vårt ansvar å gjøre det vi kan for å hjelpe, for eksempel Mogadishus barn. Er lett å snakke, eller skrive. Får vel gjøre noe og.......

Nå er Andreas 3 uker, og vi synes han er blitt veldig stor ;o) Han har nesten vokst seg ut av str 50. Det sier nesten mer om hvor liten han var da han ble født... Men uansett, vi synes vi har verdens vakreste lille prins!

Velkommen, Andreas <3

På søndagsgudstjenesten den 1.11.2009 kjente jeg økende rier og skjønte at noe var på gang. Det var ikke lett for hverken Bjørnar eller meg å "late som ingenting", så etter to forsnakkelser visste hele menigheta hva som var på gang. Men da jeg satte meg i kafeen etter gudstjenesten, var det som om riene begynte å dabbe av litt. Derimot sa ei venninne av meg at "i morra ligger du og føder", og jeg tenkte at det kunne være noe i det ;o)

Kl 21.40 samme kveld gikk vannet, og vi dro avsted til sykehuset. En time seinere var fødselen igang på B7 i Fredrikstad. Å, jeg kan ikke få takket jordmødrene og barnepleierne der nok, de var så utrolig flinke! Bjørnar lot seg veilede og var en helt fantastisk støtte for meg. Selv lå jeg på knærne over en saccosekk og skrek for full hals (det hadde jeg også bestemt meg for på forhånd). Nå skjønte jeg uttrykket "lystgass er min beste venn"! Jeg hadde lest at man skulle hengi seg til riene og la kroppen styre, og da jeg gjorde det, følte jeg at det gikk endel lettere. Men joda, det var hardt, og jeg var temmelig sliten tilsist.

Etter 9 timer, kl 09.40 den 02.11.2009, var Andreas ute. Jeg gråt av glede over å få gutten min opp på magen! Jeg vil si at det å føde er det mest fascinerende jeg noengang har opplevd. Hvordan Gud har skapt alt sammen - det er et mirakel!

Andreas

Nå melder snart lille Andreas sin ankomst. Han er visst temmelig kamerasky: Ikke noe problem å vise at han er gutt, men ansiktet vil han ikke vise. Uansett - vi gleder oss veldig!!

Glad i natur

Hong Kong

Her har jeg ikke alle bildene ennå, men legger ut etterhvert som de kommer (har nemlig rota bort usb-pennen med alle bildene).
Uansett - i september 2008 var jeg i Hong Kong og besøkte min venninne Kathrine, som bor der fast. Det var en utrolig spennende tur =) Masse opplevelser, og jeg fikk se kulturen og stedet fra flere sider.

Roma igjen og igjen - får ikke sett nok =)

Bjørnar og jeg kan liksom ikke få nok av Roma. Her er bildene litt hulter til bulter - men det som sikkert synes best er at jeg synes ruiner er utrolig spennende!!!
Og da er jo Forum Romanum stedet for meg =)

Og Colosseum er jo også bare colossalt ;o)

Is må man jo alltid ha i Denne gangen var vi inni for første gang. Det var litt av en opplevelse!Roma.
Italiensk is er noe man aldri blir lei!!! Ja, jeg er veldig glad i norsk is - men den italien ske isen har noe spesielt ved seg.




Det er også greit med hundeparkering ;o)