Tunge ben

Jeg hadde så mange planer i kveld: I kveld skulle jeg vaske kjøkkengulvet, rydde inn klær som fortsatt ligger i "flytte-kaos", sette ting litt ordentlig i stua og gjøre klart til å få inn noen planter. Men i kveld hadde kroppen min andre planer - en viss MS sattte en stopper for hele greia.
Litt irritert sitter jeg på sofaen, har vært sliten en stund, men nå er kroppen doven. Selv er jeg full av energi og lyst til å ta i et tak.
Da flyr tankene lett. Det å leve med MS er for meg ikke noe stort problem. Jeg har hatt sykdommen hele livet - i større eller mindre grad. Men fordelen for meg er at jeg har sluppet sjokket det må være å plutselig bli syk, og jeg vil sannsynlig vis aldri bli alvorlig syk av dette.
Jeg har vært veldig dårlig, men det er en annen historie - for lang til at jeg vil skrive den her. I hvert fall nå.

Hvordan er det å være kristen og kronisk syk? Igjen kan jeg bare svare for meg selv. Men håper selvsagt at svaret gjelder mange andre også. For jeg har vært sint, bitter. Men med det kommer jeg ingen vei. Jeg har prød å slanke bort kroppen min for å føle meg mer vellykket. For når man har en kronisk sykdom som til tider setter en helt eller delvis "ut av drift", kan man til tider føle seg mislykket.
Da er det så godt å vite at selv om jeg ikke har alle svarene, så vet jeg at Gud elsker meg. Om jeg har satt spørsmålstegn ved dette? Å ja, det har jeg. Men jeg tror ikke Gud noen gang har ønsket at vi skulle være nødt til å "drasse på kroppen vår" eller leve med smerter eller tunge ben eller hva annet det skulle være.
Jeg tror at Gud vil at vi skal vite at han elsker oss. Uansett hvordan vi er eller har det.

Det er så godt å vite når planene ikke ble som jeg ville. Når jeg sitter og ikke får gjort det jeg ønsker og ting går litt tregt.

Vi er skapt til å være velkommen!