torsdag 20. oktober 2011

Going nuts

Det var nok en kjølig morgen, men jeg merket det ikke helt, for jeg var så stressa da jeg gikk av toget på Oslo S. Om en time skulle jeg være på Ullevål sykehus, og jeg visste ikke engang om jeg skulle ta buss, trikk eller T-bane, når den gikk, og hvor den gikk fra.  Etter noe om og men, møtte jeg en hyggelig voksen mann som fortalte meg at jeg skulle dra med buss 37, han skulle samme sted.
Noen holdeplasser senere geleidet geleiet den hyggelige mannen meg på riktig holdeplass og spurte om jeg hadde vært her før. "Joda, i april 1978. Men det jusker jeg ikke så mye av," svarte jeg. Mannen smilte og fortalte meg at han nettopp hadde vært hjemme i landet han kom fra og besøkt familien sin. Så grov han dypt ned i en pose han bar på og spurte: "Vil du ha valnøtter? Jeg plukket dem da jeg var på besøk hjemme." Om jeg ikke var nervøs nok til legetimen, ble jeg i hvert fall noe skeptisk og nervøs nå. "Eeeeh, ellers takk, men jeg tror jeg bør møte fastende," prøvde jeg. Men han tok ikke et nei for et nei, og puttet en neve med valnøtter i kåpelomma mi, og enda en neve med valnøtter i den andre kåpelomma.

Jeg takket høflig og tenkte at jeg måtte kvitte meg med de nøttene snarest - var de importert lovlig? Da vi gikk skulle gå til hver vår avdeling, takket jeg for hjelpa, og den norske skepsisen tok overhånd. Jeg gikk med begge lommene stappfulle av hvalnøtter! Ingen søppelbøtte, og jeg ville ikke at den hyggelige mannen skulle se at jeg kastet nøttene. Så jeg puttet dem oppi veska mi og hastet avgårde i håp om at ingen skulle merke noe. "Rasle rasle rasle rasle rasle". Noen snudde seg, og jeg kikket ned. Jeg kunne da ikke åpne veska og kaste en haug med hvalnøtter mens folk så på! Vel, der det var søppelbøtte, var det folk, og der det ikke var folk, var det heller ingen søppelbøtte...

Vel inne på poliklinikken, prøvde jeg å gå så stille som mulig, fram til jeg krasjet i skranken. "RASLE!" Dama bak skranken så litt rart på meg, og jeg prøvde å avlede ved å nevne navnet mitt. Her kunne jeg ikke kvitte meg med nøttene. "Kan jeg se frikortet ditt?" spurte dama bak skranken. Med verdns minste åpning i veska rotet jeg etter lommeboka mi i blant en haug med valnøtter. "Rasle rasle rasle" Ikke noe rart her, nei...

Jeg formelig listet meg inn på venterommet, fornøyd med at jeg hadde kommet meg hit så og si lydløst. I lettelsen satte jeg meg brått ned med et "RASLE" fra veska, og prøvde å unngå folks blikk fram til jeg endelig skulle inn til legen. "Rasle rasle rasle"...vi rasler oss så stilt på tå...
Vel inne hos legen la jeg veska mi fra meg på gulvet som om den inneholdt noe som kunne gå istykker ved den minste berøring. Og da konsultasjonen var ferdig, husket jeg å reise meg så forsiktig jeg bare kunne med veska mi. I all lettelse ville jeg bare fort ut, og gikk hastig mot døra: "RASLE RASLE RASLE RASLE!" Hvordan skulle jeg bli kvitt alle disse dumme nøttene?

Toget hjemover var fullt. Veldig fullt. Faktisk så fullt at ingen la merke til min noe bråkete veske, og jeg glemte at den var full av valnøtter da jeg skulle ha meg en halspastill. Vel, jeg ble i hvert fall kvitt noen nøtter som trillet ned mot døra i påvente av å få slippe ut på neste stasjon. Fyren ved siden av meg i trappa (det var ikke plass i kuppeene) forsvant merkelig fort. Farlige, sånne hvalnøtter! Men jeg fikk faktisk trappa for meg selv.
Hva var så farlig med en haug hvalnøtter? Hadde jeg sett for mye på "Grensevakten"?


Vel hjemme ble valnøttene fotografert - men ikke spist. Vi fikk en god latter! Er jeg kanskje for skeptisk? Uansett - en noe sprø opplevelse som jeg sent vil glemme. Og en artig gave fra en hyggelig, hjelpsom mann som har flyttet til "skeptikernes land".

søndag 2. oktober 2011

En helg som kan anbefales

"Ekteskapskurs? Nå? Stakkars, sliter dere? Det var jo leit å høre..." Triste, bekymrede øyne og en medlidende tone fra vedkommende da jeg fortalte at Bjørnar og jeg skulle på PREP-kurs, et kurs i bl.a kommunikasjon i regi av ledere autorisert fra Modum Bad.

Sliter, nei. Vi har det flott sammen, vi. Vi bare unner oss et PREP-kurs. Selvsagt hadde det vært greit om vi slet også, men dette er noe som anbefales for alle - helst før evt problemer skulle komme. Kjærester, forlovede, nygifte og "gammelgifte".

For min del skal jeg innrømme at jeg fikk kurset anbefalt da jeg fortalte noen at jeg iblant følte at Bjørnar og jeg snakket hvert vårt språk: "Han snakker gresk og jeg snakker russisk, og begge er like irritert fordi den andre ikke forstår," sa jeg litt småfortvila. Jeg må understreke at dette ikke er noe som har preget vårt forhold, men det er noe som jeg tror kan forekomme i alle parforhold. For vi er forskjellige personer, med forskjellige meninger, forskjellige måter å uttrykke seg på - som skal leve livet sammen. Og det trener ikke være noe problem, snarere tvert imot! Tenk så spennende (ja, noen ganger utfordrende) å kunne finne veien sammen, å kunne la seg forme - og å utforske livet sammen!


Men når den ene snakker "russisk" og den andre "gresk",  er det greit å lære å kjenne hverandres språk, og ikke minst å finne det spennende ved hverandres språk. Om jeg skulle bruke det bildet. For det er sikkert mange bilder og metaforer jeg kunne bruke.

På PREP-kurset i helga kom et eldre par og underviste oss. Vel, det var ikke bare undervisning, men vi fikk også litt trening i samtaleteknikk. Utfordrende, men jeg digger det! For å si det på "mitt" språk. "Eldre par? Men dere er jo unge?" Joda, det er derfor det er så fint med et eldre par, som i tillegg til fagkunnskap kan dele levd liv! Og de var så ungdommelige og ingenting var tabu å snakke om. I tillegg så de den enkelte, de så parene, og de så gruppa. Alle var like viktige.

I undervisninga var det rom for både humor og alvor, og det meste var basert på kommunikasjon - naturlig nok. Så var det "kommunikasjonstrening" der vi fikk snakke sammen om...ulike temaer som kan være greit å snakke sammen om.

Jeg vil anbefale et sånt kurs for alle - både kjærester (det bør man jo være hele livet), forlovede, nygifte og "gammelgifte".

http://www.modum-bad.no/hva_er_et_prep_kommunikasjonskurs_