fredag 18. november 2011

En 2-åring i huset

Vel, da var november snart over, og jeg har skullet skrive på bloggen ganske lenge nå. Men utrolig nok, så har tida forsvunnet fra meg. Igjen. Jeg hørte om en klok kineser som hadde sagt: "Tida går ikke, den kommer". Vel, hos meg kommer den stadig og veldig fort - så fort at jeg noen ganger synes jeg går glipp av den.

Men det var ikke det jeg skulle skrive om. For i november, for to år siden, kom et lite mirakel: Andreas. Jeg har tenkt så mye og sett så mye på bilder. Sett filmklipp fra han var helt liten. Utrolig hvor fort det går - eller kommer - eller hvordan det nå var.

Og plutselig så var lille Andreas to - 2 - år. Hva han vet om det å ha bursdag er vel fint lite. Men gjett om det var en fornøyd unge jeg leverte i barnehagen!
I den ytterste gangen til avdelinga hans, henger det en plakat der de henger opp et bilde av dagens bursdagsbarn. Og Andreas smilte fra øre til øre da han så at det faktisk var han det var bilde av! Andreas var dagens konge og fikk sitte i kongestolen!

Vel hjemme vanket bursdagsgaver. Vi voksne var jo så spente på hva han skulle få, og vi takket, bukket, nikket og neiet for hver gave. Selv hadde jeg det litt moro med å prøve å tolke Andreas sitt blikk: "Ok, kjempehyggelig med masse mennesker som jeg er glad i. Men hva skal jeg med denne papirsaken som blir satt foran meg? Hmmm...rødt bånd, det var jo fint!"
Så ser gutten på meg som om han sier: "Fiks det, du mamma". Og jeg pakket opp gaven, som gjerne var en fin leke - godt beskyttet i papp. Igjen kunne jeg lese 2-åringens blikk: "Joda, fin leke. Skulle gjerne ha prøvd den, men den sitter jo fast inne i all pappen! Jaja, jeg har mange andre fine leker, og nå går jeg og leker med dem." Og det gjorde han. Nå skal det jo sies at han leker masse med alle lekene som er vel pakket ut av pappen. Men det var morsomt å tenke seg.

Så vanket det pølser eller hamburgere, og deretter kake. Jeg som mamma hadde fått høre av andre erfarne mødre at barnebursdag var noe av det mest slitsomme man kunne oppleve. Hele 3 timer? Er du gal? Men de timene ble raskt til 4. Tida kom? Eller gikk? Alt ettersom. Uansett så gikk det fort. Eller kom fort...
Og det ga mersmak for liten og stor.

Nå har vi en liten kar i huset som synes han er ganske stor. Tror jeg. Egentlig tror jeg ikke han aner hva det er å være to år. Tenk om den holdninga til alder kunne fortsette? "Å, er du 33 år, jeg trodde du var..." Tja... er ikke 33 år en fin alder? Om noen måneder er jeg 34... om noen år er jeg 40. Og jeg gleder meg.
Jeg har tenkt mye på hva 2-åringen min kommer til å like når han blir skolegutt. For den tida går - nei den kommer fort. Så det jeg har landet på er at jeg nå bare skal nyte det å ha en 2-åring i huset, og kose meg med alt som skjer.

Kanskje vi bare skal la tida få komme og gå som den vil, og heller leve litt mer i det berømte "nuet"?