Tunge ben

Jeg hadde så mange planer i kveld: I kveld skulle jeg vaske kjøkkengulvet, rydde inn klær som fortsatt ligger i "flytte-kaos", sette ting litt ordentlig i stua og gjøre klart til å få inn noen planter. Men i kveld hadde kroppen min andre planer - en viss MS sattte en stopper for hele greia.
Litt irritert sitter jeg på sofaen, har vært sliten en stund, men nå er kroppen doven. Selv er jeg full av energi og lyst til å ta i et tak.
Da flyr tankene lett. Det å leve med MS er for meg ikke noe stort problem. Jeg har hatt sykdommen hele livet - i større eller mindre grad. Men fordelen for meg er at jeg har sluppet sjokket det må være å plutselig bli syk, og jeg vil sannsynlig vis aldri bli alvorlig syk av dette.
Jeg har vært veldig dårlig, men det er en annen historie - for lang til at jeg vil skrive den her. I hvert fall nå.

Hvordan er det å være kristen og kronisk syk? Igjen kan jeg bare svare for meg selv. Men håper selvsagt at svaret gjelder mange andre også. For jeg har vært sint, bitter. Men med det kommer jeg ingen vei. Jeg har prød å slanke bort kroppen min for å føle meg mer vellykket. For når man har en kronisk sykdom som til tider setter en helt eller delvis "ut av drift", kan man til tider føle seg mislykket.
Da er det så godt å vite at selv om jeg ikke har alle svarene, så vet jeg at Gud elsker meg. Om jeg har satt spørsmålstegn ved dette? Å ja, det har jeg. Men jeg tror ikke Gud noen gang har ønsket at vi skulle være nødt til å "drasse på kroppen vår" eller leve med smerter eller tunge ben eller hva annet det skulle være.
Jeg tror at Gud vil at vi skal vite at han elsker oss. Uansett hvordan vi er eller har det.

Det er så godt å vite når planene ikke ble som jeg ville. Når jeg sitter og ikke får gjort det jeg ønsker og ting går litt tregt.

Vi er skapt til å være velkommen!

Å underholde stillevogna

"Du underholder hele stillevogna! Bare så du er klar over det!" Kjente at jeg ble litt irritert. Og selvfølgelig flau. Har nok en uvane med å snakke for høyt i mobilen innimellom. Altså; jeg sto selvfølgelig utenfor skyvedøra, men stemmen var nok litt høy, og det viste seg at døra ikke var helt tett. Noe som jeg ikke hadde sett i det jeg gikk ut. Jeg skjønner godt at folk som er klar for hvile og ro etter en slitsom arbeidsdag kan bli gretten på en fremmed fyr som står der og babler om greier som ikke angår dem. Alikevel tenker jeg at reaksjonen jeg fikk er litt typisk norsk. I stedet for å snakke direkte med hverandre holder vi misnøyen for oss selv, og hvis vi reagerer så gjør vi det når vi er så irritert at det veldig lett blir surt. I min lille episode kunne det ha vært løst ved at noen tidlig hadde fortalt meg at jeg forstyrret og om jeg kanskje kunne flytte meg litt lenger unna. Kanskje en bedre løsning? Og jeg lover; neste gang jeg skal underholde så skal stillevogna slippe å være publikum...:-)