Tanker på en vinterdag

Ute er det snø, et tre beveger seg i forsiktig vind. Jeg sitter i sofaen og tenker. Hvor åpen skal jeg være når jeg "tenker høyt i en blogg"? Vet ikke. Men nå skriver jeg, og tenker.

Andreas ligger på rommet sitt og sover etter en liten aketur ute i snøen. I hodet mitt klinger den deilige latteren når det går fort nedover bakken og han synes det kiler i magen. Jeg er så takknemlig for at jeg har fått lille Andreas. 
Når jeg kanskje er trøtt om morgenen, blir jeg som oftest møtt av et smil og "heeeeeiiii!", og små armer som strekker seg mot meg. Eller når han så gjerne vil le og klarer å få fram latter hos seg selv og alle oss rundt ham.

Og fortsatt sitter jeg og lurer på hvilken vei jeg skal gå. I blant vet jeg ikke helt hva jeg vil, men nå vet jeg det. Jeg vet hva jeg vil og hvor jeg vil, men ikke hvordan jeg skal komme meg dit.

Plutselig står jeg midt i en skog av søke jobb, søke riktig jobb, mer tid med Andreas, bør ha en videreutdanning, ønsker oss småsøsken til Andreas men vet at et nytt prøverørsprosjekt kan være både risikofylt og usikkert. 


Tror nok at jeg, uansett hva jeg og hvor mye jeg tenker, vil komme til den konklusjonen at det viktigste jeg kan og vil tilbringe dagene mine med er å være sammen med lille Andreas. Noen ganger vil jeg alt og ingenting, og noen ganger har jeg lyst til å gi opp, og etterlyser kanskje et skilt eller noe som kan fortelle meg hva jeg skal gjøre og hvor jeg skal gå, hvordan og når.

Da Bjørnar og jeg gikk den turen på Sjusjøen, virket det som en evighet til vi fant Sjusjøen Sentrum. Men det var ikke langt unna, og etterhvert fant vi en sti. Og med lille Andreas som satt i bæremeisen og ønsket at vi skulle synge "bæ bæ lille lam" en halvtime i oppoverbakke, kunne vi selvsagt etterhvert bruke barneskoleklisjeen "og alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur"! Jeg sammenligner valg og hverdag med dette. Litt tungt der og da, men det er da mye moro og spennende også!

Men nå vil jeg gjøre som denne isbjørnen: Ta en pust i bakken og være glad og takknemlig og kose meg med lille Andreas. Vet noen beslutninger må tas veldig snart. Men idag kan jeg ikke gjøre noe. Så da leker jeg med lille Andreas og nyter latteren hans, og de nye ordene som kommer dag for dag.

Nyttårstanker

Så var det allerede den 2.dagen i 2012. Jeg sitter og tenker tilbake på 2011 - eller var det framover på 2012? Tja... begge deler, kanskje?

Når jeg tenker tilbake, så synes jeg at 2011 var et år fylt av ytterpunkter. Masse gleder over at det skjedde så mye spennende i menigheta. Det er så moro å se hvordan det yret av liv, og det gjør det fortsatt. Sommeren var - tja, norsk (?) - med endel regn som vi helst glemmer. Og masse soldager som vi husker godt. Men så skjedde også det utenkelige, at Norge, og altfor manges hverdag, ble snudd på hode. Og den tryggheten som vi er så vant med her ble plutselig rokket ved. Men det som også skjedde var at samholdet og kjærligheten til hverandre ble enda sterkere. Det var som om menneskers øyne ble enda mer åpnet for andre enn oss selv, og det var plutselig ikke så mye snakk om at "du er sånn og jeg er sånn", eller "du er derfra og jeg er herfra".

Nå sitter jeg trygt i sofakroken og kjenner at jeg er sliten etter jula. Jeg prøver å gjøre et regnskap over året som gikk, men jeg er visst ikke særlig god til å regne. Resultatet blir at jeg ser fram til alt det spennende som jeg skal prøve å gjøre så mye bedre i 2012.
Jeg synes nok vi mennesker er litt merkelige: vi synes det er så deilig med ferie, men når hverdagen skal igang igjen, synes vi det er deilig at jula er over. Jeg er i hvert fall av den typen. Kanskje det har noe med å glede seg til det som kommer?

Jeg gleder meg til året som kommer. Hva vil året bringe? Hvem kommer jeg til å møte? Jeg kjenner at jeg vil gå inn i dette året med blikket løftet!
På nyttårsaften lurte vi litt på hvilken låt som skulle bli nyttårslåta, og ei på nyttårsfesten foreslo "To God be the glory". Jo, dette året vil jeg virkelig at skal være et år der jeg kan gå med blikket løftet, for jeg tror at hver dag, og hvert år, er en gave fra Gud. Og som med de aller fleste andre gaver, velger vi selv hva vi vil gjøre med den.

Julestri?

Nå sitter jeg i sofaen min, i en passe rotete stue som burde vært støvsugd og vasket. Det dufter nybakte kokosmakroner, og jeg tenker på julegava jeg ikke fikk kjøpt istad. Lille Andreas ligger i senga si og tar en formiddagslur, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke gjør det samme. Jeg har ikke tid, det er jo så mye som skal gjøres istand.
Den 20.desember. 4 dager igjen, og jeg kjenner en gryende panikk som jeg prøver å svelge ned med litt vann. Skriver.
Da jeg gikk på barneskolen, lærte klassen en sang om julestria - første verset klinger i hodet mitt:

Nå har vi no´ de voksne kaller julestri´

da skal jeg si

de henger i

Men alle barn i verden synes slik som vi

at julestria er en deilig ti´

For dette har vi venta på så lenge

ja så lenge

å så lenge

Ja dette har vi venta på så lenge

Og en to tre så er det jul!

(Mel: "På låven sitter nissen")

Joda, det er mye deilig med denne tida. Men jeg lurer på hvor fokuset ble av? På TV ser jeg Expert sin reklame om en som kjøpte den ene dyre gaven etter den andre (og kaller det billig) fordi vedkommende er så glad i søster, bror og kamerat. I virkeligheten har jeg hørt om folk som tar opp lån for å kjøpe julegaver... Har vi glemt hva jula handler om? Er det alltid pengene som viser hvor glade vi er i de vi har rundt oss?
Jeg vet ikke... Hva med noe vi har laget? Hva med en klem og noen varmende ord i vinterkulda? En hilsen til en som ikke får så mange hilsener? Hva med den største julegaven vi har fått:

At Gud kom til oss, ble som oss,  for at vi skulle komme til ham og være hos ham og sammen med ham! Et kyss fra himmelen, det er julegave, det!

En 2-åring i huset

Vel, da var november snart over, og jeg har skullet skrive på bloggen ganske lenge nå. Men utrolig nok, så har tida forsvunnet fra meg. Igjen. Jeg hørte om en klok kineser som hadde sagt: "Tida går ikke, den kommer". Vel, hos meg kommer den stadig og veldig fort - så fort at jeg noen ganger synes jeg går glipp av den.

Men det var ikke det jeg skulle skrive om. For i november, for to år siden, kom et lite mirakel: Andreas. Jeg har tenkt så mye og sett så mye på bilder. Sett filmklipp fra han var helt liten. Utrolig hvor fort det går - eller kommer - eller hvordan det nå var.

Og plutselig så var lille Andreas to - 2 - år. Hva han vet om det å ha bursdag er vel fint lite. Men gjett om det var en fornøyd unge jeg leverte i barnehagen!
I den ytterste gangen til avdelinga hans, henger det en plakat der de henger opp et bilde av dagens bursdagsbarn. Og Andreas smilte fra øre til øre da han så at det faktisk var han det var bilde av! Andreas var dagens konge og fikk sitte i kongestolen!

Vel hjemme vanket bursdagsgaver. Vi voksne var jo så spente på hva han skulle få, og vi takket, bukket, nikket og neiet for hver gave. Selv hadde jeg det litt moro med å prøve å tolke Andreas sitt blikk: "Ok, kjempehyggelig med masse mennesker som jeg er glad i. Men hva skal jeg med denne papirsaken som blir satt foran meg? Hmmm...rødt bånd, det var jo fint!"
Så ser gutten på meg som om han sier: "Fiks det, du mamma". Og jeg pakket opp gaven, som gjerne var en fin leke - godt beskyttet i papp. Igjen kunne jeg lese 2-åringens blikk: "Joda, fin leke. Skulle gjerne ha prøvd den, men den sitter jo fast inne i all pappen! Jaja, jeg har mange andre fine leker, og nå går jeg og leker med dem." Og det gjorde han. Nå skal det jo sies at han leker masse med alle lekene som er vel pakket ut av pappen. Men det var morsomt å tenke seg.

Så vanket det pølser eller hamburgere, og deretter kake. Jeg som mamma hadde fått høre av andre erfarne mødre at barnebursdag var noe av det mest slitsomme man kunne oppleve. Hele 3 timer? Er du gal? Men de timene ble raskt til 4. Tida kom? Eller gikk? Alt ettersom. Uansett så gikk det fort. Eller kom fort...
Og det ga mersmak for liten og stor.

Nå har vi en liten kar i huset som synes han er ganske stor. Tror jeg. Egentlig tror jeg ikke han aner hva det er å være to år. Tenk om den holdninga til alder kunne fortsette? "Å, er du 33 år, jeg trodde du var..." Tja... er ikke 33 år en fin alder? Om noen måneder er jeg 34... om noen år er jeg 40. Og jeg gleder meg.
Jeg har tenkt mye på hva 2-åringen min kommer til å like når han blir skolegutt. For den tida går - nei den kommer fort. Så det jeg har landet på er at jeg nå bare skal nyte det å ha en 2-åring i huset, og kose meg med alt som skjer.

Kanskje vi bare skal la tida få komme og gå som den vil, og heller leve litt mer i det berømte "nuet"?

Going nuts

Det var nok en kjølig morgen, men jeg merket det ikke helt, for jeg var så stressa da jeg gikk av toget på Oslo S. Om en time skulle jeg være på Ullevål sykehus, og jeg visste ikke engang om jeg skulle ta buss, trikk eller T-bane, når den gikk, og hvor den gikk fra.  Etter noe om og men, møtte jeg en hyggelig voksen mann som fortalte meg at jeg skulle dra med buss 37, han skulle samme sted.
Noen holdeplasser senere geleidet geleiet den hyggelige mannen meg på riktig holdeplass og spurte om jeg hadde vært her før. "Joda, i april 1978. Men det jusker jeg ikke så mye av," svarte jeg. Mannen smilte og fortalte meg at han nettopp hadde vært hjemme i landet han kom fra og besøkt familien sin. Så grov han dypt ned i en pose han bar på og spurte: "Vil du ha valnøtter? Jeg plukket dem da jeg var på besøk hjemme." Om jeg ikke var nervøs nok til legetimen, ble jeg i hvert fall noe skeptisk og nervøs nå. "Eeeeh, ellers takk, men jeg tror jeg bør møte fastende," prøvde jeg. Men han tok ikke et nei for et nei, og puttet en neve med valnøtter i kåpelomma mi, og enda en neve med valnøtter i den andre kåpelomma.

Jeg takket høflig og tenkte at jeg måtte kvitte meg med de nøttene snarest - var de importert lovlig? Da vi gikk skulle gå til hver vår avdeling, takket jeg for hjelpa, og den norske skepsisen tok overhånd. Jeg gikk med begge lommene stappfulle av hvalnøtter! Ingen søppelbøtte, og jeg ville ikke at den hyggelige mannen skulle se at jeg kastet nøttene. Så jeg puttet dem oppi veska mi og hastet avgårde i håp om at ingen skulle merke noe. "Rasle rasle rasle rasle rasle". Noen snudde seg, og jeg kikket ned. Jeg kunne da ikke åpne veska og kaste en haug med hvalnøtter mens folk så på! Vel, der det var søppelbøtte, var det folk, og der det ikke var folk, var det heller ingen søppelbøtte...

Vel inne på poliklinikken, prøvde jeg å gå så stille som mulig, fram til jeg krasjet i skranken. "RASLE!" Dama bak skranken så litt rart på meg, og jeg prøvde å avlede ved å nevne navnet mitt. Her kunne jeg ikke kvitte meg med nøttene. "Kan jeg se frikortet ditt?" spurte dama bak skranken. Med verdns minste åpning i veska rotet jeg etter lommeboka mi i blant en haug med valnøtter. "Rasle rasle rasle" Ikke noe rart her, nei...

Jeg formelig listet meg inn på venterommet, fornøyd med at jeg hadde kommet meg hit så og si lydløst. I lettelsen satte jeg meg brått ned med et "RASLE" fra veska, og prøvde å unngå folks blikk fram til jeg endelig skulle inn til legen. "Rasle rasle rasle"...vi rasler oss så stilt på tå...
Vel inne hos legen la jeg veska mi fra meg på gulvet som om den inneholdt noe som kunne gå istykker ved den minste berøring. Og da konsultasjonen var ferdig, husket jeg å reise meg så forsiktig jeg bare kunne med veska mi. I all lettelse ville jeg bare fort ut, og gikk hastig mot døra: "RASLE RASLE RASLE RASLE!" Hvordan skulle jeg bli kvitt alle disse dumme nøttene?

Toget hjemover var fullt. Veldig fullt. Faktisk så fullt at ingen la merke til min noe bråkete veske, og jeg glemte at den var full av valnøtter da jeg skulle ha meg en halspastill. Vel, jeg ble i hvert fall kvitt noen nøtter som trillet ned mot døra i påvente av å få slippe ut på neste stasjon. Fyren ved siden av meg i trappa (det var ikke plass i kuppeene) forsvant merkelig fort. Farlige, sånne hvalnøtter! Men jeg fikk faktisk trappa for meg selv.
Hva var så farlig med en haug hvalnøtter? Hadde jeg sett for mye på "Grensevakten"?

Vel hjemme ble valnøttene fotografert - men ikke spist. Vi fikk en god latter! Er jeg kanskje for skeptisk? Uansett - en noe sprø opplevelse som jeg sent vil glemme. Og en artig gave fra en hyggelig, hjelpsom mann som har flyttet til "skeptikernes land".

En helg som kan anbefales

"Ekteskapskurs? Nå? Stakkars, sliter dere? Det var jo leit å høre..." Triste, bekymrede øyne og en medlidende tone fra vedkommende da jeg fortalte at Bjørnar og jeg skulle på PREP-kurs, et kurs i bl.a kommunikasjon i regi av ledere autorisert fra Modum Bad.

Sliter, nei. Vi har det flott sammen, vi. Vi bare unner oss et PREP-kurs. Selvsagt hadde det vært greit om vi slet også, men dette er noe som anbefales for alle - helst før evt problemer skulle komme. Kjærester, forlovede, nygifte og "gammelgifte".

For min del skal jeg innrømme at jeg fikk kurset anbefalt da jeg fortalte noen at jeg iblant følte at Bjørnar og jeg snakket hvert vårt språk: "Han snakker gresk og jeg snakker russisk, og begge er like irritert fordi den andre ikke forstår," sa jeg litt småfortvila. Jeg må understreke at dette ikke er noe som har preget vårt forhold, men det er noe som jeg tror kan forekomme i alle parforhold. For vi er forskjellige personer, med forskjellige meninger, forskjellige måter å uttrykke seg på - som skal leve livet sammen. Og det trener ikke være noe problem, snarere tvert imot! Tenk så spennende (ja, noen ganger utfordrende) å kunne finne veien sammen, å kunne la seg forme - og å utforske livet sammen!

Men når den ene snakker "russisk" og den andre "gresk",  er det greit å lære å kjenne hverandres språk, og ikke minst å finne det spennende ved hverandres språk. Om jeg skulle bruke det bildet. For det er sikkert mange bilder og metaforer jeg kunne bruke.

På PREP-kurset i helga kom et eldre par og underviste oss. Vel, det var ikke bare undervisning, men vi fikk også litt trening i samtaleteknikk. Utfordrende, men jeg digger det! For å si det på "mitt" språk. "Eldre par? Men dere er jo unge?" Joda, det er derfor det er så fint med et eldre par, som i tillegg til fagkunnskap kan dele levd liv! Og de var så ungdommelige og ingenting var tabu å snakke om. I tillegg så de den enkelte, de så parene, og de så gruppa. Alle var like viktige.

I undervisninga var det rom for både humor og alvor, og det meste var basert på kommunikasjon - naturlig nok. Så var det "kommunikasjonstrening" der vi fikk snakke sammen om...ulike temaer som kan være greit å snakke sammen om.

Jeg vil anbefale et sånt kurs for alle - både kjærester (det bør man jo være hele livet), forlovede, nygifte og "gammelgifte".

http://www.modum-bad.no/hva_er_et_prep_kommunikasjonskurs_

Tunge ben

Jeg hadde så mange planer i kveld: I kveld skulle jeg vaske kjøkkengulvet, rydde inn klær som fortsatt ligger i "flytte-kaos", sette ting litt ordentlig i stua og gjøre klart til å få inn noen planter. Men i kveld hadde kroppen min andre planer - en viss MS sattte en stopper for hele greia.
Litt irritert sitter jeg på sofaen, har vært sliten en stund, men nå er kroppen doven. Selv er jeg full av energi og lyst til å ta i et tak.
Da flyr tankene lett. Det å leve med MS er for meg ikke noe stort problem. Jeg har hatt sykdommen hele livet - i større eller mindre grad. Men fordelen for meg er at jeg har sluppet sjokket det må være å plutselig bli syk, og jeg vil sannsynlig vis aldri bli alvorlig syk av dette.
Jeg har vært veldig dårlig, men det er en annen historie - for lang til at jeg vil skrive den her. I hvert fall nå.

Hvordan er det å være kristen og kronisk syk? Igjen kan jeg bare svare for meg selv. Men håper selvsagt at svaret gjelder mange andre også. For jeg har vært sint, bitter. Men med det kommer jeg ingen vei. Jeg har prød å slanke bort kroppen min for å føle meg mer vellykket. For når man har en kronisk sykdom som til tider setter en helt eller delvis "ut av drift", kan man til tider føle seg mislykket.
Da er det så godt å vite at selv om jeg ikke har alle svarene, så vet jeg at Gud elsker meg. Om jeg har satt spørsmålstegn ved dette? Å ja, det har jeg. Men jeg tror ikke Gud noen gang har ønsket at vi skulle være nødt til å "drasse på kroppen vår" eller leve med smerter eller tunge ben eller hva annet det skulle være.
Jeg tror at Gud vil at vi skal vite at han elsker oss. Uansett hvordan vi er eller har det.

Det er så godt å vite når planene ikke ble som jeg ville. Når jeg sitter og ikke får gjort det jeg ønsker og ting går litt tregt.

Vi er skapt til å være velkommen!