Velkommen, Andreas <3

På søndagsgudstjenesten den 1.11.2009 kjente jeg økende rier og skjønte at noe var på gang. Det var ikke lett for hverken Bjørnar eller meg å "late som ingenting", så etter to forsnakkelser visste hele menigheta hva som var på gang. Men da jeg satte meg i kafeen etter gudstjenesten, var det som om riene begynte å dabbe av litt. Derimot sa ei venninne av meg at "i morra ligger du og føder", og jeg tenkte at det kunne være noe i det ;o)

Kl 21.40 samme kveld gikk vannet, og vi dro avsted til sykehuset. En time seinere var fødselen igang på B7 i Fredrikstad. Å, jeg kan ikke få takket jordmødrene og barnepleierne der nok, de var så utrolig flinke! Bjørnar lot seg veilede og var en helt fantastisk støtte for meg. Selv lå jeg på knærne over en saccosekk og skrek for full hals (det hadde jeg også bestemt meg for på forhånd). Nå skjønte jeg uttrykket "lystgass er min beste venn"! Jeg hadde lest at man skulle hengi seg til riene og la kroppen styre, og da jeg gjorde det, følte jeg at det gikk endel lettere. Men joda, det var hardt, og jeg var temmelig sliten tilsist.

Etter 9 timer, kl 09.40 den 02.11.2009, var Andreas ute. Jeg gråt av glede over å få gutten min opp på magen! Jeg vil si at det å føde er det mest fascinerende jeg noengang har opplevd. Hvordan Gud har skapt alt sammen - det er et mirakel!